Hvordan organisere samtalen?

Husk at barn trenger tid for å føle seg trygge og få tillit, det er derfor fornuftig å tenke prosess med flere møtepunkter og ikke presse barnet.

 

Det bør være to fagpersoner i samtalen med familien. Fordel gjerne rollene mellom dere. Den ene kan lede samtalen og prosessen, og den andre kan supplere og utdype. Det bør være avklart på forhånd hvem som skal snakke med barnet.

I barnesamtaler kan en tredelt møtestruktur være hensiktsmessig:

  1. Innledningssamtale med alle. Fortell barnet om hvorfor dere er samlet, og hva dere har tenkt å snakke om. Bruk tid til å trygge barnet og skape tillit.
     

  2. Samtale mellom barnet og fagperson dersom barnet ønsker det. Den andre fagpersonen kan snakke med foreldrene og eventuelt andre voksne som deltar. Foreldrene kan da få mulighet å komme med egne reaksjoner, refleksjoner eller bekymringer.
     

  3. Oppsummeringssamtale med alle. Hjelp barnet med å formidle til foreldrene det dere har blitt enige om i samtalen med barnet. Foreldrene må også få anledning til å stille spørsmål.

 

En slik struktur er selvsagt ikke absolutt. Barnet må selv få ha innflytelse. Kanskje har barnet allerede snakket med en fagperson og ønsker å fortsette med det. Eller barnet ønsker å snakke med en eller begge foreldrene som kan få veiledning fra fagpersoner. Da bør det være tett og god oppfølging for å sikre at barnet får den informasjonen det har behov for. Alternativt kan hele samtalen foregå med alle tilstede.

 

Velkommen til alle

Hvorfor er vi samlet, hva er hensikten – snakk åpent.

Bekreft at situasjonen kan oppleves vanskelig for barnet, og samtidig si til barnet at dere snakker med mange barn som har lignende utfordringer

Formidle til barnet at:

  • Forelderen ønsker at barnet skal få informasjon om tilstanden til forelderen

  • Barnet ikke behøver å svare på spørsmål det ikke ønsker eller syns er vanskelig

  • Barnet ikke behøver å si noe hvis det ikke ønsker

  • Forelderen har gitt barnet tillatelse til å snakke alene med deg om det ønsker, og spørre om det som barnet selv har behov for – dette bekreftes av foreldre

  • Barnet bestemmer selv om det vil snakke alene med fagperson

  • Familiens situasjon ikke er barnets ansvar eller skyld (forelderen formidler dette til barnet, og de andre voksne tilstede bekrefter)

 

(Amundsen og Melkeraaen 2015, Haukø og Stamnes 2009 )

 
Young-Woman-Talking