Når forelderen ikke ønsker at barna skal få informasjon

Uttrykk forståelse for forelderens standpunkt

Vis at du har respekt for at forelderen ikke ønsker at barnet skal få informasjon. Vær likevel tydelig på at det er viktig at barnet får informasjon og mulighet til å spørre.

Utforsk ambivalens hos forelderen:

 

«Jeg forstår det slik at du ønsker å skjerme barnet ditt fordi du vil at barnet ditt skal ha det bra. Du er opptatt av å beskytte barnet. Det er flott. Da har vi et felles mål.»

 

Informer om at barn ofte tar hensyn til de voksne, og at selv om barn tilsynelatende har det bra kan de ha mange bekymringer og vansker. Barn kan ønske å beskytte den voksne like mye som den voksne ønsker å beskytte barnet. Det er voksnes ansvar å hjelpe barnet. Barn kan få det bedre ved å vite litt om hva forelderen sliter med. Det er ok å være uenig i dette, samtidig er du forpliktet til å ta opp temaet med pasienten og bidra til at barnet blir ivaretatt.

Hva kan være årsaker til forelderens standpunkt?

Prøv å finne fram til konkrete grunner til at forelderen ikke ønsker at barnet skal få informasjon. Det kan være følelser som skyld, skam og sorg som gjør at dette blir utfordrende og smertefullt å forholde seg til. Det kan skyldes frykt for at barnet skal fortelle noe som kan få betydning for omsorgssituasjonen. Det kan også skyldes mangel på kunnskap om hvor belastende det er for barn når foreldre har det vanskelig. Det kan videre handle om manglende empati og evne til å sette seg inn i barnets situasjon. Still gjerne spørsmål for å få svar på dette, da det kan virke forløsende for det videre arbeidet.

Forelderen tror barnet er skjermet

Vær undrende og la forelderen utdype hvorfor han eller hun tror barnet ikke merker noe til problemene.  Reflekter sammen og bruk erfaringer fra møter med andre familier.

For barn er det konsekvensene som er mest belastende over tid, derfor er det viktig å fokusere på det. Forelderens kjennskap til og interesse for følgende tema sier noe om vilje og evne til å sette seg inn i barnets situasjon:

 

 «Hva pleier å skje i kjølvannet av en rusepisode, angstanfall, sinneutbrudd?»

 

«Hva pleier barnet ditt å gjøre da?»

 

«Hvordan er formen din da (sløv, svingende humør, aktiv, sint)?»

 

«Hvordan er stemningen i familien når du ligger og gråter hele dagen?»  

 

«Hvilke endringer i rutiner og planlagte aktiviteter får konsekvenser for barnet?»

 

«Hvordan reagerer barnet når planlagte aktiviteter blir avlyst eller glemt?»

 

«Hvordan reagerer andre i familien på det som skjer hjemme?»

 

«Har du tenkt over hvordan det som skjer hjemme kan oppleves for barnet ditt?»

 

Forelderen mener barnet er for ungt

Hvis forelderen mener at barnet er for ungt til å forstå, må du legge vekt på barnets utvikling og behov, og at barn kan være svært sensitive for forandringer hos foreldrene. Selv små barn kan reagere blant annet på stress hos foreldre og atmosfæren i familien.

Forelderen mener barnet vet nok

Berøm forelderen for å tenke på barnets behov. Vis undring og interesse for hvordan forelderen gjør dette – lytt og spør! Samtidig: Vær tydelig på at barnets opplevelse og behov kan være annerledes fordi barn ofte beskytter foreldrene ved at de undertrykker egne tanker og følelser.

«Hva kan sannsynligheten være for at barnet får vite om dine problemer av andre?» (venner, familiemedlemmer, naboer)

 

«Hvordan ville det oppleves for barnet tror du?»

«Hva kan vi gjøre for at det skal være greit for deg å invitere til en barnesamtale?

Forelderen ser ikke barnets behov

Prøv å kartlegge i hvilken grad forelderen evner å ta barnets perspektiv, eksempelvis når det gjelder trivsel i barnehage, skole og hjemme, om barnet har gode venner og hvem disse er, hva barnet liker å holde på med, hva barnet ønsker seg, hvordan barnet reagerer følelsesmessig, og så videre.

 

Kartlegg forelderens dagsrytme, og knytt bekymringen din til konkrete situasjoner som kan oppstå:

«Hva kan skje dersom barnet blir syk og må til lege, og du er for syk eller ruset og ikke kan kjøre bil?»

«Hvordan vil du skjerme barnet dersom personer fra rusmiljøet oppsøker deg og lager bråk?»

«Hvordan reagerer barnet dersom planlagte aktiviteter blir avlyst?»

 

Du må vurdere forelderens evne til mentalisering når det gjelder å forstå og beskytte barnet sitt, og evne å sette seg inn i hvordan hverdagen er for barnet.

 

Kanskje kan den andre forelderen eller andre familiemedlemmer være en inngangsport til barnet:

 

«For at jeg skal få bedre kjennskap til hvordan barnet ditt har det vil jeg gjerne at (du og) jeg kan diskutere dette med partneren din, den andre forelderen. Hva tenker du om det?»

Konkrete eksempler

Bruk konkrete eksempler fra forelderens historie eller informasjon fra andre instanser/personer:

«Jeg blir bekymret fordi barnet er til stede når du kommer beruset hjem, eller er sliten og gråter mye. Hva tror du barnet ditt har lagt merke til?»

 

«Hvordan tror du barnet ditt har det da?»

 

«Jeg er bekymret for at du i din egen smerte ikke helt ser hvordan barnet ditt har det. Hva tenker du om at det kan være vondt også for barnet ditt at du har det vondt?»

 

Tenk prosess og «gartnerarbeid» – så frø og la tanken spire. Husk at ting tar tid i endringsprosesser.

 

Følg opp med en ny samtale – Ikke slipp her!

 

Spør kolleger om råd

Diskuter bekymringene dine med kollegaer (barneansvarlig, leder eller andre) eller diskuter anonymt med barneverntjenesten, rustjenesten eller andre. Ikke stå alene med vurdering av bekymringen din.

Sjekk med andre instanser

Dersom forelderen fortsatt ikke vil at barnet skal få informasjon, og du er bekymret for barnet, bør du spørre om du kan kontakte den andre forelderen, skole, barnehage, helsestasjon eller andre for å få deres vurdering. Tilby eventuelt forelderen hjelp til å komme i kontakt med aktuelle samarbeidspartnere (helsesykepleier, lærer, familieterapeut eller andre).

Er det behov for å melde til barneverntjenesten?

Dersom du er bekymret for barnet, og forelderen ikke ønsker å samarbeide, skal du vurdere å melde bekymring til barneverntjenesten (Se kapittelet om ditt ansvar ifølge loven). Også i tilfeller hvor barneverntjenesten allerede er inne i saken skal du melde igjen dersom det er ny bekymring eller nye momenter i saken.

Diskuter gjerne saken anonymt med barneverntjenesten før du sender melding, få råd om hva som er viktig informasjon, og beskriv tydelig og konkret hvorfor du er bekymret for barnet. Det anbefales at leder skriver under på meldingen. Dersom leder ikke er enig i vurderingen, har du likevel et individuelt ansvar for at bekymringen din meldes til barneverntjenesten.

 

Foreldrene skal alltid informeres dersom det blir sendt melding til barneverntjenesten. Unntak er dersom det er reell fare for overgrep og vold (se Barnevernloven § 6-4.)

 
vil ikke gi info.jpg

Kompetansesenter Rus – Midt-Norge 2020

  • Facebook