Skyld

Du kan dele en fortelling med barnet:

«Noen barn jeg snakker med har tenkt at det er deres skyld at skyld at mamma eller pappa drikker for mye alkohol, bruker narkotika eller har psykisk sykdom eller at ikke forelderen blir frisk. Har du noen gang følt det når det gjelder din pappa, eller er det noe annet du har kjent skyld for?»

Dersom barnet vil, la det formidle hvordan det kan oppleve skyld.

Anerkjenn at det er helt normalt å ha mange ulike følelser.

Nedenfor er et eksempel fra boken «Hvorfor spurte ingen meg» (Ruud 2011):

​

Barnet: «Det var nok min skyld at pappa tok en overdose, jeg passet ikke på!»
Behandleren: «Du tenker at det er din skyld, siden du ikke var hjemme Hm ... fortell om hvordan du tenker?»
Barnet: «Det er vanskelig at det skjedde akkurat når jeg var på overnattingsbesøk.»
Behandleren: «Tenker du da at det er ditt ansvar alltid å sove hjemme?»

 Barnet: «Neeei, kanskje ikke, men ...»

Den voksne utforsker skyldfølelsen sammen med barnet, barnet får bedre tid til å finne ut av det og endre tanken på skylden. Det er lett å avfeie denne følelsen, men da vil ikke barnet få bearbeidet og kanskje ikke endret tankene sine. Det kan være nyttig å spørre barnet direkte:

«Tenker du at det er din skyld? På hvilken måte da?»

«Hva tenker du at du kunne gjort annerledes?»

Mange kan også få skyldfølelse av at de ikke orker å forholde seg til situasjonen mer og trenger en pause fra forelderen.