Symptomer å være oppmerksom på

Ifølge Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge (IS-2826) skal du være oppmerksom på følgende symptom hos barn:

Følelsesmessige uttrykk og atferd

  • Endrer atferd

  • Trekker seg tilbake

  • Er innesluttet og trist

  • Fremstår engstelig eller redd

  • Går fra å være utadvendt til å bli innadvendt

  • Har utagerende atferd

  • Har seksualisert atferd

  • Fremstår som ukritisk overfor fremmede

  • Har destruktiv eller grenseoverskridende atferd eller risikoatferd på nett

  • Forsinket eller går tilbake i utvikling (språklig og motorisk)


Psykososiale forhold

  • Vansker i relasjon til andre

  • Konsentrasjonsvansker

  • Forsinket utvikling og/eller retardert utvikling

  • Utsatt for mobbing eller mobber andre

Relasjon/samspill mellom foreldre og barn og trekk ved foreldre

  • Mangel på engasjement eller høyt konfliktnivå i samspill mellom barn og foreldre

  • Foreldre tillegger barnet negative hensikter og egenskaper

  • Foreldre viser negativitet eller fiendtlighet overfor barnet

  • Foreldre har gjentatte økonomiske disponeringsproblemer

  • Foreldre har en ustabil livs- eller bosituasjon, store helseplager eller rusmiddelproblemer

  • Foreldre gir uttrykk for bekymring for barnet

  • Foreldre møter ikke opp til samtaler

  • Foreldre følger ikke opp avtaler

  • Barna mangler utstyr og klær over tid

  • Barn utsettes for negativ sosial kontroll

​

Disse og lignende symptom og signaler kan selvsagt også handle om helt andre forhold. Det er likevel viktig å ta en samtale med barnet og foreldrene for å avklare hva som kan være årsaker til endringer i barnets uttrykk og atferd.

Vær oppmerksom på at ikke alle barn får uttalte symptom, men kan bli mer stille eller tilbaketrukket.

​

Vær bevisst i ulike situasjoner i barnehage eller skole når barn endrer atferd, har symptomer eller det er ulike forhold du ikke helt forstår eller som bekymrer rundt et barn. Det er viktig å møte barnet med åpenhet og undring og tydeliggjøre at du ser barnet og ønsker å hjelpe. Å få barnets tillit er en gave som innebærer et stort ansvar.


Barnet vil ofte teste deg for å finne ut om du er en de kan snakke med. Da må du lytte og ikke begynne å trøste og «pynte» på historien – «det var vel ikke så ille» eller «men det gikk jo bra.» I stedet må du komme barnet i møte slik at barnet opplever seg sett og forstått. «Det er neimen ikke rart at du ble redd da – fortell hva som hendte etterpå?»


Det er viktig å se bakenfor atferd og ikke tolke observasjonene dine, men heller undre deg over hva som kan ligge bak og utforske det «Jeg lurer på hva det er som gjør at…»

​

 
Kvinne med hodetelefoner