Symptomer å være oppmerksom på
Ifølge Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge (IS-2826) skal du være oppmerksom på følgende symptom hos barn:
Følelsesmessige uttrykk og atferd
Endrer atferd
Trekker seg tilbake
Er innesluttet og trist
Fremstår engstelig eller redd
Går fra å være utadvendt til å bli innadvendt
Har utagerende atferd
Har seksualisert atferd
Fremstår som ukritisk overfor fremmede
Har destruktiv eller grenseoverskridende atferd eller risikoatferd på nett
Forsinket eller går tilbake i utvikling (språklig og motorisk)
Psykososiale forhold
Vansker i relasjon til andre
Konsentrasjonsvansker
Forsinket utvikling og/eller retardert utvikling
Utsatt for mobbing eller mobber andre
Relasjon/samspill mellom foreldre og barn og trekk ved foreldre
Mangel på engasjement eller høyt konfliktnivå i samspill mellom barn og foreldre
Foreldre tillegger barnet negative hensikter og egenskaper
Foreldre viser negativitet eller fiendtlighet overfor barnet
Foreldre har gjentatte økonomiske disponeringsproblemer
Foreldre har en ustabil livs- eller bosituasjon, store helseplager eller rusmiddelproblemer
Foreldre gir uttrykk for bekymring for barnet
Foreldre møter ikke opp til samtaler
Foreldre følger ikke opp avtaler
Barna mangler utstyr og klær over tid
Barn utsettes for negativ sosial kontroll
Disse og lignende symptom og signaler kan selvsagt også handle om helt andre forhold. Det er likevel viktig å ta en samtale med barnet og foreldrene for å avklare hva som kan være årsaker til endringer i barnets uttrykk og atferd.
Vær oppmerksom på at ikke alle barn får uttalte symptom, men kan bli mer stille eller tilbaketrukket.
Vær bevisst i ulike situasjoner i barnehage eller skole når barn endrer atferd, har symptomer eller det er ulike forhold du ikke helt forstår eller som bekymrer rundt et barn. Det er viktig å møte barnet med åpenhet og undring og tydeliggjøre at du ser barnet og ønsker å hjelpe. Å få barnets tillit er en gave som innebærer et stort ansvar.
Barnet vil ofte teste deg for å finne ut om du er en de kan snakke med. Da må du lytte og ikke begynne å trøste og «pynte» på historien – «det var vel ikke så ille» eller «men det gikk jo bra.» I stedet må du komme barnet i møte slik at barnet opplever seg sett og forstått. «Det er neimen ikke rart at du ble redd da – fortell hva som hendte etterpå?»
Det er viktig å se bakenfor atferd og ikke tolke observasjonene dine, men heller undre deg over hva som kan ligge bak og utforske det «Jeg lurer på hva det er som gjør at…»
