Symptomer å være oppmerksom på

Ifølge Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge (IS-2826) skal du være oppmerksom på følgende symptom hos barn:

Følelsesmessige uttrykk og atferd

  • Endrer atferd

  • Trekker seg tilbake

  • Er innesluttet og trist

  • Fremstår engstelig eller redd

  • Går fra å være utadvendt til å bli innadvendt

  • Har utagerende atferd

  • Har seksualisert atferd

  • Fremstår som ukritisk overfor fremmede

  • Har destruktiv eller grenseoverskridende atferd eller risikoatferd på nett

  • Forsinket eller går tilbake i utvikling (språklig og motorisk)


Psykososiale forhold

  • Vansker i relasjon til andre

  • Konsentrasjonsvansker

  • Forsinket utvikling og/eller retardert utvikling

  • Utsatt for mobbing eller mobber andre

Relasjon/samspill mellom foreldre og barn og trekk ved foreldre

  • Mangel på engasjement eller høyt konfliktnivå i samspill mellom barn og foreldre

  • Foreldre tillegger barnet negative hensikter og egenskaper

  • Foreldre viser negativitet eller fiendtlighet overfor barnet

  • Foreldre har gjentatte økonomiske disponeringsproblemer

  • Foreldre har en ustabil livs- eller bosituasjon, store helseplager eller rusmiddelproblemer

  • Foreldre gir uttrykk for bekymring for barnet

  • Foreldre møter ikke opp til samtaler

  • Foreldre følger ikke opp avtaler

  • Barna mangler utstyr og klær over tid

  • Barn utsettes for negativ sosial kontroll

Disse og lignende symptom og signaler kan selvsagt også handle om helt andre forhold. Det er likevel viktig å ta en samtale med barnet og foreldrene for å avklare hva som kan være årsaker til endringer i barnets uttrykk og atferd.

Vær oppmerksom på at ikke alle barn får uttalte symptom, men kan bli mer stille eller tilbaketrukket.

Vær bevisst i ulike situasjoner i barnehage eller skole når barn endrer atferd, har symptomer eller det er ulike forhold du ikke helt forstår eller som bekymrer rundt et barn. Det er viktig å møte barnet med åpenhet og undring og tydeliggjøre at du ser barnet og ønsker å hjelpe. Å få barnets tillit er en gave som innebærer et stort ansvar.


Barnet vil ofte teste deg for å finne ut om du er en de kan snakke med. Da må du lytte og ikke begynne å trøste og «pynte» på historien – «det var vel ikke så ille» eller «men det gikk jo bra.» I stedet må du komme barnet i møte slik at barnet opplever seg sett og forstått. «Det er neimen ikke rart at du ble redd da – fortell hva som hendte etterpå?»


Det er viktig å se bakenfor atferd og ikke tolke observasjonene dine, men heller undre deg over hva som kan ligge bak og utforske det «Jeg lurer på hva det er som gjør at…»

 
Kvinne med hodetelefoner