Husk å ta barnets perspektiv

 Barn tar ofte stort ansvar for foreldrene sine og for oppgaver hjemme.
«Noen barn bruker å hjelpe til hjemme, passe søsken, lage mat, vaske klær, rydde. Noen passer på forelderen sin, noen tømmer eller gjemmer flasker.. Kanskje du kjenner deg igjen i noe av dette?»

«Mamma har fortalt at du ... Hva pleier du å gjøre da? Hva tenker du på da?»

«Jeg har forstått at du ofte er den som lager middag hjemme. Det er fint å lære seg å lage mat, samtidig som det kan bli litt mye ansvar?» (Ruud, 2011).

Ikke si til barnet at det ikke må gjøre så mye hjemme, det eneste du sannsynligvis oppnår med det, er at barnet slutter å fortelle om det, for det er jo ingen andre som gjør jobben hjemme. Gi anerkjennelse til den store innsatsen barnet gjør, og snakk samtidig med barnet for å finne ut hvem som kan avlaste.
 
«Enn at du som bare er seks år klarer alt dette, det er en veldig stor jobb også for en voksen. Samtidig skal du som er barn ha tid til å leke og ha det artig. Det er noe vi kaller barneansvar og noe vi kaller voksenansvar. Har du hørt om det? Barneansvar er slikt som at du rydder på rommet ditt, mens voksenansvar kan være å betale regninger og handle mat. Kanskje vi skal snakke med mamma og mormor om dette? Når mamma ikke klarer dette, da skal mormor hjelpe til. Hvordan syns du det høres ut?»
 

Når forelderen eller andre er til stede i samtalen, kan det være en idé at de forteller litt først. Så kan fagpersonen og barnet snakke sammen om det som ble sagt.

«Pappa mener at han ikke drikker så ofte. Jeg vet at mange barn forstår mer enn foreldrene tror. Ofte ser de at foreldrene forandrer seg, er lei seg eller ligger mye i senga. ... kanskje du kjenner deg igjen i det?»

Dersom forelderen er til stede må ikke forelderen avbryte og bagatellisere, minimalisere eller justere når en slik refleksjon pågår. Dette må være avklart med forelderen på forhånd. Om forelderen likevel ikke klarer dette, så er det viktigere å ivareta barnets behov, enn å følge den voksne inn i dennes opplevelser. Dette er av stor betydning for at barnet skal ha tillit til igjen å kunne dele sine tanker og følelser. Du må være forberedt på at en slik situasjon kan oppstå og ha tenkt gjennom hvordan du skal håndtere det for å ivareta barnet og samtidig ikke avvise foreldrene i samtalen.
Dette er et kjernepunkt i utfordringene i samtalene med foreldre og barn.


Våg å vente på svar og tål stillhet, barnet må få tid til å tenke gjennom og bearbeide det dere snakker om. Å gjenta det siste som har blitt sagt (papegøyerefleksjon) kan bidra til at barnet sier mer.

«Jeg blir så lei meg når pappa ikke holder det han har lovet…»…….»har lovet» (refleksjon)
 (Barth, Børtveit og Prescott 2013).

Dersom praten stopper opp, kan du være på tilbudssiden.
 
«Er det noe jeg kan gjøre for at det skal bli enklere for deg?» Kanskje kan det være lurt med en pause, å gjøre noe annet eller skifte arena.
 
Det kan også være lurt å normalisere hvor vanskelig dette kan være for mange barn, eller hvor lite lyst noen barn har til å snakke om det som er vondt og vanskelig. De kan være redde for å såre foreldrene, eller ha sterke følelser de kanskje ikke vet hvordan de kommer til å håndtere eller tør å snakke om.
 
Dersom du ikke kommer videre kan du avslutte og gi barnet en ny avtale. Vurder også å gi telefonnummeret ditt dersom barnet ønsker det. Om det er et større barn kan du dele informasjon om ulike nettsider som kan være til hjelp.


En sikkerhetsplan er en plan som lages for å hjelpe barnet dersom nye rus- eller sykdomsepisoder oppstår. Vi kan sammenligne det å ha en slik plan med det å ha en brannalarm. Konkrete strategier i en slik plan kan være at barnet får tillatelse til å kontakte noen i hjelpeapparatet, ringe en slektning eller oppsøke en nabo som er kjent med situasjonen. Det viktigste er at barnet føler seg trygt og vet hva det skal gjøre hvis det oppstår nye rus- eller sykdomsepisoder (Amundsen og Melkeraaen 2015)

Lag en plan for hva barnet konkret skal gjøre «hvis det skjer igjen». Involver forelderen slik at den kan bidra med løsninger.
 

Dersom du får opplysninger i løpet av samtalen og får kjennskap til vold eller overgrep, må du undersøke situasjonen nærmere i etterkant av møtet og eventuelt snakke med foreldrene alene.
 
Dersom du snakker med barnet alene, kan du spørre:
 
«Hva tror du kan skje når du kommer hjem i dag?» «Er det trygt for deg når du kommer hjem i dag?»  «Er du redd for hva som kan skje?»

Vurder alvoret i situasjonen og snakk med kollegaer eller barneverntjenesten dersom du er usikker.
Det er viktig å presisere at det ikke er barnet som skal være den utslagsgivende faktor for om du skal ta dine bekymringer på alvor eller ikke. Om du reagerer på noe, så er det viktig å ta dine egne reaksjoner på alvor, og ikke la barnet «snakke deg bort fra» det du faktisk kjenner på. Barn er veldig lojale overfor sine foreldre, også barn som opplever overgrep og omsorgssvikt.
 


For de fleste barn og ungdommer er det viktig med informasjon, og når forelderen er innlagt kan det være betryggende for dem å se omgivelsene på behandlingsstedet, og hilse på de menneskene som hjelper forelderen. Et hyggelig smil og en god kommentar kan være mer verdifullt enn noe annet.

«En del behandlingssteder ønsker at barna skal være med i noe av behandlingen. Det er fordi mange barn lurer på ting som de ikke tør å spørre om når mamma eller pappa ruser seg eller har psykisk sykdom. Noen lurer for eksempel på hvorfor mamma ikke bare kan slutte å drikke eller bli glad igjen. Det er normalt å bli veldig lei seg og skuffa når mamma har lovet å slutte, men drikker likevel. Det er ofte slik at mammaen ønsker veldig å slutte, men så ble det vanskeligere enn hun trodde.»

«Noen kan være bekymret for at pappa som ligger i senga si hele dagen aldri skal bli frisk. Pappa vil jo bli frisk, men trenger hjelp. Når barna er på besøk hos oss, kan de få se hvordan det ser ut der forelderen får hjelp, og de kan få snakke med noen av de som hjelper mamma eller pappa.»

Det er viktig at barnet ikke får inntrykk av at dets deltakelse vil bli utslagsgivende for forelderens mulighet for tilfriskning. Det kan bli mer en byrde enn et reelt hjelpetilbud til barnet.
 


Barn kan trenge tid til å ta inn og forstå det som blir fortalt, og det er vanlig at nye spørsmål dukker opp etter hvert. Selv om foreldrene som oftest er de nærmeste til å følge opp barnet, vet vi det er bra for barn å ha andre voksne i sin nærhet som det kan dele tanker og følelser med. Det avhenger selvsagt av alvoret og hva foreldrene selv ønsker. Det kan være en slektning eller nabo, men helst en fagperson (barnehagelærer, lærer, helsesykepleier eller andre). Noen barn vil trenge henvisning til BUP eller andre hjelpetiltak.
 


Det kan være verdifullt å treffe andre barn og ungdommer som er i samme situasjon. Hvis det er mulig og ønskelig, bør det legges til rette for slike møter, for eksempel i forbindelse med pårørendetreff.
Det finnes ulike tilbud for barn og familier, avhengig av hvor i landet man bor. Helsestasjoner har oftest oversikt over hva som finns av lokale og regionale tilbud. (se Tilbud for barn, unge og familier)